Partibygging og omgruppering

Av Anders Ekeland

Det er ikke gitt at alle revolusjonære politiske strøminger til enhver tid vil være samlet i et parti, sjøl i partier med et fungerende partidemokrati. Vanskelige taktiske og strategiske spørsmål kan og vil føre til at konkurrerende partiprosjekter oppstår. Hvis det skjer er det fortsatt et kjennetegn på virkelig revolusjonære partier at en fører en hard politisk kamp om de kontroversielle spørsmålene, samtidig som en søker mest mulig enhet i klassekampen.

Men de skillelinjene en har sett på venstresida verden over i etterkrigstida har ikke i hovedsak vært resultater av store taktiske og strategiske uenigheter i den nasjonale klassekampen. De ulike partiprosjektene har vært dannet på basis av ulike syn på sosialismen, etter sin stillingtagen til regimene i de såkalt sosialistiske landene og hvilke lærdommer en skulle trekke av disse erfaringene. Også synet på partiet, dets forhold til arbeiderklassen og synet på andre revolusjonære strømninger har hatt sitt utgangspunkt her. Ikke minst gjelder det synet på partiet, på dets indre regime og forholdet til andre strømninger på venstresida.

Etter fyrtårnenes sammenbrudd er dette i ferd med å endre seg. Mange tidligere marxist-leninistiske grupper har beveget seg vekk fra stalinismen og maoismen. Dette har endret deres syn på “de andre” på venstresida som tidligere ble ansett for å være reformister, halv-reformister, “moderne opportunister” ol. I økende grad har tidligere m-l grupper vært istand til å anerkjenne andre revolusjonære strømninger. Dette har åpnet opp for mye mer enhet i den nasjonale klassekampen og samarbeidsprosjekter, valgallianser mellom tidligere bitre politiske fiender.

Derfor er det i den nåværende perioden viktig å gjøre en konkret analyse i hvert land for å se hvilke muligheter som finnes til å overvinne disse tradisjonelle motsetningene. Men det er viktig å ha helt klart for seg at slike omgrupperingsprosseser ikke innebærer å nedlegge den politiske kampen. Tvert imot, kjernepunktet er gjennom politisk kamp å forene de ulike revolusjonære strømingene, ikke noen prinsippløs “samling i bånn”. Hvis en ser på de ulike RV-aktige partiene og alliansene i Europa er det noen av dem som har potensiale i likhet med RV til å bli revolusjonære partier med et levende internt demokrati, mens i andre tilfeller er det snakk om samarbeid i valg - uten at det er noen prosess i retning av større politisk og organisatorisk enhet.

AKP

RV har et helt spesielt forhold til AKP av historiske årsaker. AKP er både en del av RV og et sjølstendig partiprosjekt. Denne veldig spesielle situasjonen bør ikke vare evig. Utviklinga i AKP har – om enn ikke rettlinjet – gått i retning av at forskjellene mellom RV og AKP har minsket. Derfor er tida nå moden for RV til å gå inn i en debatt med kameratene i AKP om å bli en fraksjon i RV. Det viktigste i en slik prosess er den politiske avklaringa av hva en mener med at RV er et revolusjonært parti og ikke en anti-kapitalistisk valgallianse. Men mindre dobbeltorganisering, en klarere offentlig profil for RV er også viktig.

Internasjonale sosialister

IS er en aktiv og viktig gruppe med politiske standpunkter som ligger veldig nært RV sine. IS har andre oppfatninger av flere spørsmål som kvinnepolitikk, miljø, linja i EU-kampen som skiller seg fra flertallet i RVs, men som fint kunne rommes innafor RV. Det som har gjort og gjør enhet med IS vanskelig er IS sin oppfatning av RV som halv-reformistisk og halv-stalinistisk og IS som de eneste revolusjonære. Dette har vært koblet med et internt regime i IS som har som forbilde den typen leninsime som kjennetegnet bolsjevikpartiet og Komintern tidlig på tjuetallet. På det tidspunktet var de autoritære, sentralistiske tendensene sterke selv om det enda var et langt stykke igjen til den monolittiske enheten under Stalin. RV må styrke sin forståelse av forskjellen mellom vår oppfatning av det revolusjonære partiet og den varianten av leninistisk partimodell som IS forfekter og praktiserer.

IS i Norge har i alle år vært veldig sterkt preget av den politiske utviklingen til moderpartiet i England. Men i den siste tida har det skjedd gledelige ting på den britiske venstresida. I Skottland har Scottish Socialist Party vist at revolusjonære strømninger kan få et virkelig gjennomslag i valg. I England har det i forbindelse med kampanjen for Ken Livingstone vokst fram et nasjonalt nett av Socialist Alliances. Et ledd i denne utviklingen har vært at SWP har inngått i disse alliansene på en langt mindre sekterisk måte enn det som har preget SWP det siste tiåret. Denne utviklingen gjør det også aktuelt for RV å både drøfte mulighetene for samarbeid med IS på nytt. Se om det er grunnlag for å diskutere de politiske uenighetene på flere viktige saksområder på en fruktbar måte.

I dag gir de økende politiske motsetningene innad i SV-bevgelsen gjennom opprettelsen av SV-nettverket og utviklinga i SU nye muligheter for å styrke den revolusjonære venstresida i Norge. RV har en mulighet i de nærmeste årene til å forene seg med de mange i SV som går inn for et brudd med kapitalismen, som er motstandere av den nye tja-til Nato og EU-dreininga i SV osv. En forutsetning for dette er at RV er tilstrekkelig klare i oppgjøret med AKP-tradisjonen som er en viktig hindring for en slik samling. RV må ikke la merkelappen “den udemokratiske venstresida” bli heftet til seg, men utfordre SV politisk samtidig som en utnytter alle muligheter for konkret politisk arbeid med SV og SU. Dette er spesielt viktig mhp. å samle de revolusjonære kreftene i Norge rundt avisa Klassekampen som et viktig skritt på veien mot en situasjon hvor de uforenlige motsetningene i SV-bevegelsen fører til en større omgruppering på den norske venstresida. At tendensene er der er utvilsom, men til nå har RV av ulike grunner inntatt en for avventende og observerende rolle. I tida framover må RV som parti ha en mye mer gjennomtenkt og aktiv holdning til utviklinga i SV-bevegelsen.