Hovedsiden
Vår plattform
FI grupper
Kontakt
En av de viktigste uenighetene rundt prinsipprogrammet er synet på sosialisme og revolusjon. Dette har vært en grunnleggende spenning i RV på hele 1990-tallet. Tendensen har gått i retning av en stadig mer dyptgående kritikk av både Sovjet, Kina og de andre landene som på et tidspunkt har kalt seg sosialistiske. Men fortsatt er det strid i RV om dette er den riktige retningen.
Venstre om!
Enkelte beskriver dette som en tendens til å skrive arbeiderklassens seire ut av historien, og å kaste barnet ut med badevannet. Det er også blitt fremstilt som en høyredreining i form av et knefall for imperialismens propaganda - med sin tilsvining av alt som smaker av opprør og kapitalismekritikk.
For oss har det omvendt vært en klar venstredreining, og et nødvendig oppgjør med tradisjonen for å forsvare fryktelige overgrep i sosialismens og kommunismens navn. Det har ingenting felles med å nedvurdere arbeiderklassens innsats, tvertimot er det en krass kritikk av ulike stalinistregimer og deres undertrykking av arbeidere og bønder.
To typer revolusjon
Uenigheten handler om to helt forskjellige syn på sosialisme, med hver sin opprinnelse. I det 20. århundret har vi sett en lang rekke revolusjoner der opprørsbevegelser har klart å ta makta og satt i gang med å omforme samfunnet. Men ved nærmere ettersyn handler det om ulike typer revolusjon, og om ulike typer bevegelser.
Den ene typen opprør har vært basert på arbeidermakt, som i Russland 1917 eller Spania 1936. I nyere tid gjelder det f.eks. Frankrike 1968, Portugal 1974 eller Polen i 1981. Som følge av økt klassekonfrontasjon skapte arbeiderne selv nye folkemaktsorganer - arbeiderråd kontrollert nedenfra, og der det fantes ulike sosialistiske tendenser - som viste fremover mot en ny type sosialistisk demokrati.
Den andre typen opprør har vært basert på nasjonal frigjøringskrig, der en bondehær ledet av intellektuelle har erobret byene militært mens arbeiderklassen har blitt tildelt rollen som tilskuere. Eksempler er Kina 1949, Vietnam 1975 eller Eritrea 1991. Etter makterobringen har de tidligere geriljapartiene raskt omdannet seg til en ny herskende elite, i spissen for et byråkratisk diktatur med bare et enkelt tillatt parti og med fengsler for annerledes tenkende.
Gerilja-nostalgi
Vårt syn er at mange i RV tradisjonelt har forvekslet gerilja-revolusjoner og moderniseringsprosjekter i den 3. verden med virkelige sosialismeforsøk. De siste 50 årene er det mange eksempler på at opprørspartier har tatt makten i et samfunn og innført progressive reformer. Men dette er langt fra det samme som sosialisme.
Har man likevel de nasjonale frigjøringskrigene og de regimene de frembrakte som modell for sosialismen, blir det lett å gå galt i byen. Det blir nærliggende å se for seg at Partiet alltid går i spissen, og lett å akseptere en militær disiplin og lydighet til sentralen. En underliggende tanke er dessuten at Partiet kan representere arbeiderklassen og folket som helhet - både før, under og etter en makterobring. Partiet setter seg selv i stedet for klassen.
Dyrekjøpte erfaringer
For mange har byråkratstatene fremstått som mer progressive enn den vestlige kapitalismen, fordi de forsøkte å bygge en selvstendig nasjonaløkonomi og få til modernisering i svært tilbakeliggende og utplyndrete land. Denne typen tenkning har skapt forvirring og illusjoner langt inn i sosialistenes rekker.
I ettertid er det en svært dyrekjøpt erfaring at revolusjonære sosialister alltid må forsvare arbeidernes interesser og uavhengighet, også over for mer eller mindre "anti-imperialistiske" regimer og bevegelser. Kommunister må alltid bekjempe urett og undertrykking, ikke minst når den blir utført av såkalte frigjøringsbevegelser. Slik partiet ditt og bevegelsen din er, slik blir også sosialismen.
** For RV er det viktig å gi sin støtte til de klart sosialistiske kreftene, og å summere opp de positive erfaringene med arbeidermakt - som også ligger mye nærmere den typen revolusjon som vi kan tenke oss i Norge.
-------------
KONKRET OM PRINSIPPROGRAMMET
Det dokumentet som landsmøtet skal ta stilling til har tatt med en del endringer fra landsstyret. Mange av dem styrker programmet, men en del representerer et tilbakeslag i forhold til programkomiteens innstilling. Her tar vi opp et par av de formuleringene vi mener det er viktigst å rette opp på.
BOLK 1 : Det var ikke sosialisme i Kina!
** Hvis RV vil ha et troverdig og konsekvent sosialismesyn må landsmøteflertallet også avvise "sosialismen" i Kina og alle tilsvarende byråkratstater.
Et knapt flertall i landsstyret mener at revolusjonen i Kina var sosialistisk. Men det samme landsstyret tok også inn en setning som sier at "Det er arbeiderklassen og det arbeidende folket som skal styre samfunnet og ikke et parti/en organisasjon på vegne av den" (linje 137). Dette henger ikke på greip.
Marxismens ABC er at arbeiderklassens frigjøring må være arbeiderklassens eget verk. I tråd med dette betyr sosialisme at arbeiderne selv må ta makten og gjøre seg til den herskende klassen. I alle revolusjonære arbeideropprør er det dette som har begynt å skje i kimeform: Arbeiderne og folk flest har selv satt i gang med å endre på maktforholdene på sin arbeidsplass, i sitt lokalsamfunn osv.
Maos revolusjon
Men i Kina 1949 var det motsatt. Det året tok Kinas Kommunistiske Parti (KKP) makta i hele Kina, under ledelse av Mao Zedong. KKP hadde da stått i spissen for en langvarig krig som involverte millioner av bønder og fattigfolk. Men partiet representerte ikke arbeiderne, slik det en gang gjorde: I 1925 utgjorde arbeidere over 66% av KKPs medlemstall, og partiet spilte en ledende rolle i arbeideroppstandene frem til militæret slo ned revolusjonsforsøket i 1927. Tapene var store, og KKP flyktet ut på landsbygden. Arbeiderandelen var med et slag nede på 1,6% - i følge KKPs egne tall.
I 20 år før Maos revolusjon opererte partiet på landsbygden, fullstendig isolert fra arbeiderbevegelsen. I disse årene befant KKP seg på den mest tilbakeliggende delen av landsbygden, uten kontakt med industrien i havnebyene. Først i 1949 inntok KKP byene militært ved hjelp av sin bondehær, med arbeiderklassen som tilskuere. På det tidspunktet hadde KKP allerede etablert utgangspunktet for det nye byråkratiske statsapparatet, som nå tok over hele landet - over hodet på arbeiderklassen.
Lær av historien
Maoismen var dermed en ideologi som på den ene siden var opprørsideologi, men på den andre siden bar i seg en ny type undertrykkende system som fra begynnelsen tillot at partiet kunne bli et nytt byråkratisk apparat. På 1960-tallet var det forståelig at norske revolusjonære lot seg fascinere av Mao Zedongs Kina. I ettertid kan vi se at det var uheldig, og skapte forvirring om sosialismens karakter. RV må ikke skape tvil om denne lærdommen.
----------------
BOLK 2: Klassen eller partiet?
** RV må gjøre klart at sosialisme bare kan skapes gjennom folks egenaktivitet og initiativ, og ikke ved å vente på at de revolusjonære lederne tar makten.
"Det sentrale i sosialismen er … at arbeiderklassen tar kontroll over samfunnsutviklinga, i første omgang ved å overta samfunnets maktorganer og mest mulig av den økonomiske styringa, og så etter hvert ved å utvide og utvikle demokratiet." (Linje 61-63)
Også her skaper et knapt flertall i landsstyret uklarhet om sosialismen, og hva man mener med revolusjon. Formuleringen gir et helt skjevt bilde av en sosialistisk revolusjon, basert på folks egenaktivitet og kreative utfoldelse. Alle de gangene der arbeideropprør har vært på dagsordenen er det arbeiderne som har gått foran, mens de revolusjonære partiene som oftest blir tatt på sengen.
En kontrollert revolusjon?
I setningen står det riktignok "arbeiderklassen", men tenkningen er helt i tråd med at det egentlig er Partiet som står i fokus - i arbeiderklassens navn, slik vi har sett det før. Men en sosialistisk revolusjon betyr ikke at et Parti tar makten på vegne av folk, for deretter gradvist å gi det tilbake igjen. Stort sett har nettopp det motsatte skjedd, det må vi snart være vaksinert mot. En revolusjon er heller ikke en kontrollert prosess som Partiet i høy grad bestemmer over. Det er en mye mer kaotisk situasjon som stiller helt andre krav til de revolusjonære - dvs. krav om at folk er med å bestemme helt fra begynnelsen.
Til og med i Russland 1917 ble bolsjevikene overrumplet av utviklingen, frem til Lenin og sentralkomiteen besluttet å avskaffe parlamentet, kaste regjeringen og innføre sitt eget partistyre. Men så har da også landsstyret endret punktet om Russland (linje 97-98): Der det opprinnelig stod at det var de revolusjonære som tok makten, står det nå at de revolusjonære "klarte å lede arbeiderklassen og folket til makta og beholde den…". Det vil si et helt annet innhold.
---------------
BOLK 3: Er sosialismen et klassesamfunn?
** RV må gjøre klart at sosialisme betyr det ikke lenger er grunnlag for den gamle typen klasseundertrykking, og at hovedfaren derfor ikke er fortidens kapitalister - men at det oppstår en ny herskende byråkratklasse gjennom sammensmelting av stats- og partiapparat.
"Ved å kaste av seg eierklassens undertrykkingsapparat og ta eiendommen i egne hender, gjør arbeidsfolk det mulig å skape et kollektivt samfunn av frie individer som samarbeider til felles beste og av egen vilje. Men det er også mulig at sosialismen faller tilbake til klasseundertrykkinga. Enten i kapitalistisk form eller i nye former bygd på maktkonsentrasjon i statsapparatet, slik det skjedde i Sovjetunionen." (linje 189-192)
Slik så det ut i det opprinnelige programforslaget. Her fremgår det at byråkratiet er en av de viktigste farene for sosialismen, som ledd i en argumentasjon om at sosialisme og demokrati hører sammen. Landsstyret har foretatt en justering som samlet gjør dette mer uklart. Andre og tredje setning er endret til: "Men det er også mulig at arbeiderklassen vil tape i klassekampen, og at den på ny vil bli undertrykt av de gamle eller av nye herskere."
Økonomisk demokrati
Marx snakket om at arbeiderklassen måtte ta makten og gjøre seg selv til den herskende klassen. Oppgaven var å undertrykke kapitalistklassen og etterhvert avskaffe all klassedeling. I tråd med dette argumenterer en del i RV for at sosialismen pr. definisjon er et klassesamfunn. Det var dette som lå bak landsstyrets endringer.
Men hvordan kan arbeiderklassen konkret både opphøye seg selv til herskerklasse og samtidig avskaffe all klassedeling? Finnes det andre løsninger enn å innføre demokratisk kontroll over økonomien, med utgangspunkt i arbeidsplassene og diverse typer folkevalgte og ansvarlige organer underlagt folkets kontroll? Selvsagt vil sosialismen rett etter revolusjonen fremdeles ha merker etter det gamle samfunnet. Men sosialismen betyr at det ikke lenger er grunnlag for den gamle typen klassedeling, fordi de ansatte har tatt kontrollen over sine bedrifter og sjefene er kastet på døren.
Sosialismen er ingen utopi, og det vil finnes mange nye problemer å hanskes med. Men det rokker ikke ved at et oppsvulmet statsapparat, "midlertidige" fullmakter og ekstraordinære tiltak mot opposisjonelle gang på gang har vist seg å være spiker i kisten for en demokratisk og sosialistisk utvikling.
International Viewpoint