Gjertrud Skarholt:
Omgrupperingsperspektivet

(første gangen trykt i Arbeidermakt nr. 1, 1987, under pseudonymet "T. Holtet")

Denne artikkelen vil forsøke å vise at omgruppering er en del av den indre dynamikken i klassekampen. Omgruppering er nemlig en beskrivelse av de prosesser som til alle tider har kjennetegna arbeiderklassens faglige og politiske organisasjoner. For revolusjonære er det viktig å forstå disse prosessenes materielle årsak, og erkjenne at ulike bevissthetsnivåer eksisterer side om side. Den revolusjonære organiseringa er – i siste instans – hjelpemidlet som skal bygge bro over disse ulike nivåene og meisle ut en felles revolusjonær teori og praksis.

SPLITTELSER INNAD I ARBEIDERKLASSEN

Bevissthetsnivået til den enkelte arbeider og til ulike arbeidergrupper er, som vi alle vet, forskjellig. Dette er i siste instans et uttrykk for ulik stilling i produksjonsprosessen. Dette er ikke noe som bare kjennetegner klassekampnivået i dag, men også fram mot en revolusjon, under selve revolusjonen, og etter en revolusjonær seier. Hvis politiske standpunkter skal få oppslutning i masseomfang, må de tilsvare den bevisstheten som deler av arbeiderklassen har utifra sitt erfaringsgrunnlag. Derfor har reformismen oppslutning i dag. Bevisstheten utvikler seg i hovedsak rundt måten en reproduserer sitt eget liv på. Klassebevissthet kan beskrives som de kollektive tankene en får på bakgrunn av de erfaringene en gjør for å forsvare eller bedre sin egen livsstandard. Viktige forskjeller mellom ulike arbeidergrupper er: Utbetalt lønn, faglig organiseringsgrad, politisk organisering, kamperfaring, samarbeidserfaringer, fagutdannelse, egen styrke på arbeidsmarkedet, integrering i statsapparatet, økonomiske konjunkturer og politiske forhold. Folk står i ulik situasjon. Disse faktorene endres hele tida. Derfor har en indre konflikter, diskusjoner og splittelse i klassens faglige og politiske organisasjoner hele tida. I perioder med harde klassekonfrontasjoner kulminerer dette. Politisk organisering er bevisstgjørende og kan derfor bidra til å oppløse, men også forsterke en del av disse motsetningene. Den revolusjonære organisasjonens oppgave er å være en katalysator for enhet.

[…]

Bevisstheten utvikler seg sprangvis og dialektisk, men tar alltid utgangspunkt i tidligere gitte erfaringer: Derfor vil ofte de gamle motsetningene bare ta nye former på et høyere nivå. Historia viser at motsetninger innad i klassen ikke forsvinner selv om nesten alle befinner seg på barrikadene i en eller annen form. Dette synliggjøres ved at de ulike arbeidergruppene fører ulik taktikk og strategi, og de har ulike mål og sjølforståelse, dvs. politisk tilhørighet. Det er vanskelig å forutsi hvordan ulike deler av arbeiderklassen vil forholde seg, men jeg drister meg likevel til noen løse gjetninger. For eksempel kan priviligerte og faglærte arbeidere ofte ha som mål bare å gjenvinne kontrollen over sin egen arbeidssituasjon. Gjenreise sin stilling og ikke røre ved eiendomsforholdene. Grupper med tidligere gode samarbeidserfaringer vil ofte bare kreve nye samarbeidspartnere. Ufaglærte arbeidere som har hatt en ustabil stilling på arbeidsmarkedet vil ofte være de mest opprørske og kreve en total revolusjon. Deler av filleproletariatet vil løpe på gatene og smadre alt de kommer over osv.

KJERNEPERSPEKTIV VERSUS OMGRUPPERING

Jeg tror ikke en ny revolusjonsepoke i Europa vil viske ut disse motsetningene automatisk. Kjerneperspektivet tar ikke høyde for dette: En konsolidert kjernegruppe kan nettopp, hvis de skyter blink med det rette programmet under en revolusjon, få stor oppslutning hvis det var sånn at revolusjonær bevissthet i masseomfang var relativt lik. Omgrupperingsperspektivet er så langt forstått som det revolusjonære partiets nødvendige framtredelse på den historiske arenaen som følge av politiske oppbrudd i en revolusjonær epoke. Omgruppering betyr ikke nødvendigvis utvikling av en revolusjonær organisjon. Begrepet må utvides. En må inkludere en forståelse av nødvendigheten av å studere og kjenne til de materielle prosessene som skaper ulike politiske forståelser og politiske partier. Først gjennom et slikt arbeid kan en bidra til å utvikle et handlingsalternativ som kan bygge opp om enhet. En felles og lik revolusjonær vilje skapes ikke automatisk. Det er innafor disse rammebetingelsene at revolusjonære blir et viktig historisk subjekt, en pådriver i riktig retning. Det viktigste ankepunktet mot kjerneperspektivet er tendensen til en manglende dialektisk prosess i forhold til bevegelsene innad i klassen, ispedd partisjåvisnisme og sekterisme.

Kjerneperspektivet har som hovedmål å vinne sjeler til en allerede fullt ferdig politisk ideologi. For det teoretiske arbeidet innad i partiet får dette ofte den følgen at en utvikler et rigid og stramt politisk grunnlag, som i liten grad er i stand til å endres når virkeligheten tilsier noe annet. Kritikk eller nye politiske forståelser har vanskelig for å slå igjennom. Kommunistiske kjernepartier har innafor en utviklet kapitalisme i liten grad hatt massebasis. Dette skyldes at den dialektiske prosessen mellom teori og praksis i svært liten grad fungerer. Dermed blir det ikke samstemthet mellom deres politiske standpunkter og ansatser til en ny bevissthet i deler av klassen som følge av en radikaliseringsprosess. I de tilfeller hvor et slikt parti har hatt stor oppslutning skyldes dette at deres teoretiske grunnlag har passet for en fraksjon innad i klassen eller blant andre radikaliserte sjikt. Slike partier utvikler seg ofte i en udemokratisk retning. I den mest ekstreme formen mangler enhver mulighet til å bryne motsetninger innad i partiet. Den eneste tillatte formen for kritikk blir sjølkritikk.

Innafor fagbevegelsen og i andre fronter har kjernepartiaktivistene lett for å fungere sekterisk. Dette henger sammen med at interessene til bevegelsen som helhet blir underordna behovet for særmarkering og rekruttering til egen organisasjon. […] De faller i høyresosialdemokratenes utlagte felle og er sjøl med på å utvikle fordommer og utdype motsetninger innad i klassen. Dette hindrer oppbygginga av en breiere front. For revolusjonære må alltid klassens totale interesser settes i sentrum. Dette betyr at en må ha som målsetning å høyne bevisstheten og kampnivået til hele arbeiderklassen. På kort sikt vil dette gå på bekostning av mulighetene til å propagandere for sin egen organisasjon.

Omgrupperingsperspektivet har konsekvenser for den revolusjonære organisasjonens teori og praksis. Partiet må være i stand til å romme motsetninger. Materielt betinga motsetninger innad i klassen vil forplante seg til det revolusjonære partiet. Disse må løses gjennom andre metoder enn splittelser, eksklusjoner eller forbud mot “avvikende” politiske linjer. Dette krever et godt utbygd demokrati, der tverrkontakt og fraksjonering ikke bare er tillatt i bestemte situasjoner, men er en naturlig del av organisasjonens indre liv. Det faglige fundamentet må også være vel utbygd. Dette gjelder både medlemmenes klassemessige tilhørighet og organisasjonens politiske linjer.

DEN RUSSISKE REVOLUSJONEN

Kjerneperspektivet eller teorien om partiet som en monolittisk blokk har hatt størst nedslagsfelt innafor den kommunistiske bevegelsen. Dette skyldes bolsjevikenes praksis og revolusjonen i Sovjet, og den inspirasjonen denne hendelsen tilførte de revolusjonære i andre land. Russland 1917 var et svært spesielt sammensatt samfunn, en føydalstat. Staten var en utvendig, nærmest despotisk makt. Dette skaper at vakuum som muliggjør en forholdsvis “lettvint” maktovertagelse for bolsjevikene, ikke så langt unna et statskupp. Sovjets arbeiderklasse var fersk og en kan ikke snakke om en absolutt kapital-akkumulasjon. Det var i hovedsak en ensarta arbeiderklasse uten laugs- eller fagtradisjoner. Streiker, kamper osv. var klassens tradisjoner og forhandlingsløsninger var umulige og ukjente. Sovjet var et føydalt land, med en militant, ensarta, men forholdsvis liten arbeiderklasse. Disse ingrediensene, sammen med en politisk og økonomisk krise pga. første verdenskrig, muliggjorde bolsjevikenes maktovertagelse. Den historiske situasjonen var særegen og kan derfor ikke almengjøres.

Jeg vil med dette ikke underkjenne arbeiderklassens revolusjonære vilje og deres organisering i arbeiderråd. Det er den viktigste historiske erfaringen fra den russiske revolusjonen. Men rådenes betydning som maktorganer i den nye arbeiderstaten var relativt kortvarig. Arbeiderrådene og de faglige grunnplansorganisasjonene mista også etterhvert sin status som forsvarsorganisasjoner for arbeiderklassen. Den viktigste årsaken til dette var at arbeiderklassen var i mindretall i befolkningen. Borgerkrigen fra 1918-1920 medførte at proletariatet også ble oppløst som politisk og sosial kraft. Dermed står partiet i realiteten over for et valg. De kan enten som parti overta makten over statsapparatet og styre på vegne av arbeiderklassen, eller gi fra seg makten til reaksjonen. De velger det første. Ei utvikling som raskt fører til undertrykking av deler av arbeiderklassen (f.eks. Kronstadt-opprøret i 1921). På sikt stivner partiapparatet, partiet og statsapparatet blir ett, og styrer på vegne av seg selv. Revolusjonen i Russland led nederlag og var dømt til dette utifra den materielle situasjonen den oppsto i. Teorien om det monolittiske og enhetlige partiet skapes som et resultat av et forsøk på å løse reelle problemer som de revolusjonære står overfor. Seinere blir partiteorien en del av overbygninga og er årsaken til utviklinga av partidiktatur.

Noen beskriver partidiktaturet ensidig som en konsekvens av en bestemt partiteori. Dette er en idealistisk beskrivelse fordi de ikke forstår at partiteorien er et produkt av en bestemt historisk situasjon. Det tragiske for den kommunistiske bevegelsen er at ideen om partiet som fortropp og som styrende på vegne av arbeiderklassen, har vært mest utbredt. Dermed har ideen om arbeiderstaten bygd opp på arbeiderklassens selvstendige organisering i arbeiderråd fått lite fotfeste.

ARBEIDERRÅDSORGANISERING

Det har vært tilløp til arbeiderstater bygd opp på dette prinsippet mange ganger opp gjennom historien, helt opp til vår tid. Portugal i 1974 og Solidarnosc-bevegelsen i Polen 1980-81 er de siste eksemplene. Organisering i arbeiderråd oppstår når de indre motsetningene i systemet har nådd et høydepunkt. På dette nivået er arbeiderrådene den naturlige formen der klassen kan forsvare sine posisjoner. Men dette betyr ikke at alle er seg bevisst at dette er grunnelementene i den nye arbeiderstaten. Derfor har vi historiske eksempler på at arbeiderrådene i dobbeltmaktsituasjoner har gitt makta si mer eller mindre frivillig til de tidligere politiske institusjonene. Derfor må ideen om en arbeiderstat bygd opp av arbeiderråd grunnfestes i klassen. Dette er en viktig ideologisk oppgave. Arbeiderrådene er de umiddelbare produsentenes besluttende og utøvende organer som bestemmer hvor mye og til hvilke behov det skal produseres i en arbeiderstat. De felles beslutningene i arbeiderrådene danner grunnlaget for planøkonomien. De kontrollerer at planene iverksettes på best mulig måte og har myndighet til å endre planene dersom tidligere antatte forutsetninger blir forandret. Arbeiderrådene velger selv sine representanter til høyere besluttende arbeiderråd, og har til enhver tid rett til å tilbakekalle sine representanter og velge nye. En arbeiderstat bygd opp av arbeiderråd er den eneste form for proletarisk demokrati i begrepets rette betydning. Arbeiderrådsorganiseringen er den eneste form for statsdannelse som ikke bare opphever motsigelsen mellom arbeid og kapital, men også opphever motsetninger mellom ulike sjikt i arbeiderklassen.

DEN TYSKE REVOLUSJONEN

Revolusjonene i Tyskland 1919-1923 led nederlag. Den tradisjonelle oppsummeringa på hvorfor det gikk galt er at det mangla et parti av bolsjevikenes støpning. Det er en grov forenkling av historia. Tysklandserfaringene viser tvert imot en revolusjonær situasjon der de politiske og sosiale prosessene er av en slik art at det kreves en revolusjonær organisering som bryter med kjerneperspektivet. De materielle rammebetingelsene i Tyskland var svært forskjellige fra de i Russland. Over halvparten av landets befolkning kunne defineres inn i arbeiderklassen. Men arbeiderklassen var ingen ensarta gruppe. Tvert imot var den svært sammensatt, med en rekke ulike sjikt.

Som en ytterlighet fantes det en eldre fagarbeiderklasse der laugs- og håndverkstradisjoner stod sterkt. Den tyske fagbevegelsen hadde sitt utspring og bygde opp tradisjoner rundt fagligpolitiske linjer som var tilpassa dette sjiktet. På den andre sida hadde man en nyrekruttert arbeiderklasse som strømma til en ny storindustri, spesielt i gruvedistriktene. Til tross for at hele arbeiderklassen i Tyskland var trua sosialt og økonomisk var det vanskelig å bygge opp en enhet. De ulike sjiktas sjølforståelse og politiske målsetninger var forskjellige. Det tyske sosialdemokratiet, SPD, var et masseparti som langt på vei hadde total organisering av klassen både politisk og sosialt fram til 1917, og samla alle politiske avskygninger av klassen, fra høyre til venstre. Det tyske proletariatet var verdens største og best organiserte. Men SPDs praksis var i hovedsak reformistisk. Som motytelse for borgfredsavtaler under den første verdenskrig ble SPD også innvevd i den borgerlige staten. Klassekompromisset var delvis institusjonalisert. De var derfor i stand til gang på gang å demobilisere den aktive arbeiderklassen gjennom å overta statsfunksjonene i ulike delstater og på landsplan, før borgerskapets motreaksjon ble satt inn. Opprørenes geografiske og tidsmessige spredning forenkla voldsapparatets tradisjonelle oppgaver. Det var mulig å slå ned rådsrepublikker i delstat etter delstat i tur og orden.

Det fantes i hovedsak to revolusjonære strømninger i Tyskland. Det var revolusjonære arbeidere med lange faglige og politiske erfaringer som i hovedsak samla seg i partiet USPD. På den andre sida de nyrekrutterte og utålmodige arbeiderne. De danna etter hvert sitt eget parti KAPD. KPD (kommunistpartiet) ble danna etter spartakistenes utbrudd av USPD (spartakistene ble ledet av Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht, red.). KPD som var danna etter modell fra bolsjevikpartiet og var medlem av Komintern, hadde flere linjeskift i perioden. Hovedtyngden av medlemsmassen endra karakter flere ganger etter hvorvidt politikken til partiet tok høyde for bevisstheten til det ene eller det andre sjiktet i klassen. Langt på vei ekskluderte ei “radikalistisk” linje den “gamle” arbeiderklassen, mens en med en tålmodig enhetslinje innafor SPD’s masseorganisasjoner mista de nyrekrutterte og mer opprørske arbeidermassene. Det er også viktig å ha i bakhodet at store deler av arbeiderklassen aldri tok et politisk brudd med reformismen.

Den russiske revolusjonen og den tyske er to ulike historiske erfaringer. Begge samfunn er forskjellige fra dagens kapitalisme. De revolusjonære har aldri klart å være sannsigere om framtiden. Vårt redskap er marxismen, kombinert med en grundig analyse av dagens klassesamfunn. Tysklandserfaringene viser en mye mer sammensatt virkelighet. Selv om erfaringene ikke kan overføres direkte, mener jeg at den tyske revolusjonen stiller en rekke problemstillinger på dagsorden. Problemstillinger som, til tross for at de i dag er i en annen form, er relevante og må løses.

OPPSLITTING OG ENHETSARBEID I DAG

Oppslittingen i ulike sjikt er enda mer markert i dag. Ny teknologi har endra produksjonsprosessen enormt. Det gamle og tradisjonelle kjerneproletariatet i den merverdiproduserende industrien er i ferd med å endre karakter. Gamle og tradisjonsrike arbeidergrupper som f.eks. “Gutta i jern og met”, er i ferd med å bli skisa ut av arbeidsmarkedet, til fordel for et stadig økende sjikt av teknikere og ingeniører. Den enorme veksten i servicepregete næringer og i stat og kommune har gitt arbeiderklassen en ny sammensetning. En ny fagforeningsmilitans er i ferd med å vokse fram innafor helt andre sektorer. Kampen om profitten er blitt hardere de siste åra. Arbeidernes identifikasjon med egen bedrift framfor andre arbeidergrupper er blitt sterkere. Arbeiderklassen har fått mye mer å miste enn bare sine lenker. De faglige organisasjonene vektlegger profesjonsinteresser framfor organisering rundt klasseinteresser. Reformismen har et enda sterkere grep om arbeiderklassen, samtidig som den gamle solidaritetsfølelsen er på vei ut. Integreringa i statsapparatet er blitt sterkere. I det store og hele er det vanskeligere i dag å tro at hele arbeiderklassen skal kunne samles i en felles bevegelse for å knuse kapitalismen. Samtidig med at “vi er i samme båt”-ideologien er blitt sterkere, er hver enkelt arbeidergruppe i ferd med å bygge seg livbåter for å redde seg bort fra det synkende skipet. Det er umulig i dag å bygge et revolusjonært parti med massebasis. Selv om en ønsker dette aldri så sterkt finnes det ikke klassebevegelser som kan danne grunnlag for dette. Den økonomiske krisa har ikke nådd et slikt bunnivå.

Men det betyr ikke at en kan lene seg tilbake i privatsfæren og vente med å aktivisere seg. Det finnes hele tida klassebevegelser som det er viktig å forholde seg til og delta i. Allerede i dag må vi føre en politikk som kan danne grunnlag for enhet i klassens organisasjoner. Dette gjøres ved å være pådriver for allerede eksisterende enhetsinitiativ eller selv å ta initiativ til slike. En må vektlegge likhetstrekk og bygge opp solidaritet mellom ulike arbeidergrupper. Først da kan en senere kampenhet på et høyere nivå bli en historisk realitet. Det daglige arbeid innad i fagforeningene blir viktig. Innafor de gitte rammene er det mange utviklingsveier. Det er her det subjektive element, de revolusjonære, har sitt spillerom.

I det praktiske og konkrete arbeidet vil forsøk på å utvikle enhet støte på en rekke vanskeligheter. I enkelte situasjoner vil det være riktig å gå inn for en politikk som vil maksimere motsetningene innad i klassen. Gjennom dette vil en med nødvendighet skyve deler av arbeiderklassen fra seg. Selv med klassens totale interesser i bakhodet, vil en ofte handle enten for radikalistisk eller være for tålmodig og forsiktig. Historien viser at de fleste venstregrupper og revolusjonære organisasjoner, selv de med solid “bakkekontakt”, ofte svinger fra høyrekurs til venstrekurs med årvisse mellomrom. Det er en oppgave å gjøre disse pendelutslagene minst mulige, selv om de aldri kan elimineres helt.

Omgrupperingsperspektivet tilsier ikke bare en bestemt usekterisk praksis innenfor ulike bevegelser og fronter. Det krever også utvikling av teori på en bestemt måte. Det eksisterer andre politiske strømninger og partier på venstresida som forsøker å utvikle en politikk i forhold til klassebevegelsene i dag, og i forhold til marxistisk teori som sådan. Vi må i framtida foreta en dreining av vårt arbeid. Det må skje gjennom konkrete samarbeidsprosjekter og gjennom konstruktive bidrag til eksisterende debatter i andre organisasjoner. Vi har en del å tilføre, men også en masse å lære. Gjennom et slikt arbeid i dag kan vi sørge for at vår måte å arbeide politisk på og våre teoretiske bidrag, blir viktige deler både i mindre omgrupperinger på kort sikt, og i de store omgrupperingsprosessene som oppstår i revolusjonære epoker.