Håkon Meyer og Norge under okkupasjonen - I arbeiderklassens interesse?

Fra "Arbeidermakt" nr. 2 - 1989, forfatter ukjent.

Den 30. april 1946 begynte rettssaken mot en av lederskikkelsene på arbeiderpartiets venstrefløy fra 1930-årene, Håkon Meyer. Meyer som i 1923 hadde vært første formann i Venstrekommunistisk ungdomsfylkning (forløperen for AUF) hadde vært en av dem som kraftigst advarte mot fascismens framvekst i Europa. I årene etter 1933 hadde han vært en viktig kontakt for de politiske flyktningene som kom til Norge etter Hitlers maktovertakelse i Tyskland. For Håkon Meyer var ikke dette hans første møte med norsk rettsvesen, i 1924 var han blitt dømt til 150 dagers fengsel for oppfordring til militærsteik. Denne gang gjaldt tiltalen medlemskap i Nasjonal Samling og landssvik.

Historien om Håkon Meyer er ikke historien om en av arbeiderbevegelsens kjemper som omvendes til nazismen og derfor blir landssviker. Dessverre har det vært vanskelig for venstresida å lære av Meyer-saken. Det kommer av at saken selv i dag nesten 50 år etterpå er en betent sak. Den offisielle historieskrivinga har en gang for alle stemplet ham som landssviker, stalinistene har i tillegg slengt på ham stempelet trotskist, og folk som har sympati for Trotskij har vært mest opptatt av å si at Meyer iallefall ikke var trotskist. Derfor har det vært vanskelig å finne ut av hvilke interesser Meyer virkelig forsøkte å ivareta under okkupasjonen.

9. april 1940

Den 9. april okkuperte Tyskland Danmark og Norge. For arbeiderbevegelsen i disse landa får okkupasjonen ulike konsekvenser. I Danmark velger den sosialdemokratiske regjeringa å godta tyskernes herredømme og innleder et samarbeid som varer under hele okkupasjonen. I Norge velger den sosialdemokratiske regjeringa, sammen med kongehuset, å avvise tyskernes krav. De stalinistiske partiene nekter å ta stilling til okkupasjonen, de sier at krigen egentlig er en krig mellom borgerskapet i Tyskland og England som arbeiderklassen bør holde seg utenfor. Håkon Meyer og kretsen rundt ham, vurderer situasjonen på samme måte som det danske sosialdemokratiet: Tyskerne er herrer i landet, det gir ingen grunn for norsk arbeiderbevegelse til å gå i Englands tjeneste. Derfor forsøker Håkon Meyer å bruke situasjonen som oppstår umiddelbart etter okkupasjonen til å arbeide for forhandlinger mellom regjeringa og tyskerne om en fredsordning etter dansk mønster.

Situasjonen i Oslo var temmelig kaotisk etter 9. april og det skulle gå en del tid før ting begynte å gli "normalt" igjen. Flere ledende folk i LO, DNA og arbeiderpressa hadde i løpet av aprildagene reist ut av Oslo. Delvis i følge med regjeringa, delvis i panikk. Uten faglige og politiske ledere tilbake i Oslo forsøkte Håkon Meyer og kretsen rundt ham i AUF å opprettholde partiapparatet, og få ut "Arbeiderbladet" igjen, slik at arbeiderklassen i Oslo-området kunne få vite hva partiet mente om situasjonen som hadde oppstått. Meyer ivret også for at partiet i Oslo skulle ta initiativ for å få regjeringa med på en fredsavtale. Han hadde ingen tro på at tyskerne skulle tape krigen. Tvertimot så han for seg en langvarig tysk okkupasjon. Hitlers pakt med Stalin, den såkalte Molotov-Ribbentrop-avtalen, hadde sikra Hitler mot motstand på det europeiske kontinentet. I likhet med NKP kunne heller ikke Meyer tenke seg det imperialistiske England som reddende engel. Det viste seg snart at DNA-regjeringa og partiet ikke var interessert i en fredsavtale på tyskernes premisser. Skulle Meyer og NKP komme fram til en ordning med tyskerne måtte de gå andre veier.

Fagopposisjonen av 1940

Det er på bakgrunn av DNAs og regjeringas holdning at danninga av 85-mannsgruppa må ses. Denne gruppa har senere fått navnet "Fagopposisjonen av 1940". Tankegangen til Håkon Meyer har tydeligvis vært at vil ikke partiet skape fred med okkupantene, får fagbevegelsen gå i spissen. Denne gruppa, som foruten Håkon Meyer i all hovedsak besto av NKPere, var ikke uten en viss innflytelse i arbeiderklassen i Oslo-området. Det den samlet seg om var to hovedmål. Det ene var å sikre arbeiderbevegelsen innflytelse i riksrådforhandlingene, slik at de borgerlige kreftene ikke alene skulle få fylle ut maktvakuumet som var oppstått etter at Stortinget var oppløst og regjeringa hadde forlatt landet. Det andre var å ivareta arbeidernes interesser, slik at ikke arbeidsgiverne utnytta situasjonen til å slå ned på lønningene. Det andre kravet var slett ikke uvesentlig. I juni 1940 ble dyrtidstillegget på 12 øre som var resultat av forhandlinger i januar samme år fjernet. Arbeidsgiverne hadde fått LO-ledelsen med på denne lønnsreduksjonen, noe som bidro til at fagopposisjonen fikk en viss grunnplansoppslutning.

Fagopposisjonens viktigste oppgave var nok likevel å presse fram forståelse for at fagbevegelsen måtte forhandle med okkupantmakten, for det første for å sikre sin egen eksistens, for det andre for å sikre arbeiderbevegelsen innflytelse i et norsk styringsorgan som skulle overta etter Stortinget og regjeringa. Selv om medlemmene av fagopposisjonen var villige til å strekke seg langt i forhandlinger med tyskerne, var velvilligheten ovenfor de norske nazistene i NS mye mindre. Derfor brøt opposisjonen sammen når det viste seg at tyskerne ville bruke NS som norsk styringsredskap i et okkupert Norge. Etter at tyskerne den 25. september forbød alle partier unntatt NS ble derfor Fagopposisjonen av 1940 oppløst. Likevel skulle endel av deltakerne i opposisjonen spille en viktig rolle videre. Ikke minst Meyer, men også NKPere som Jens Tangen og Håkon Brendeberg.

Fra fagopposisjon til kommisarisk styre

Hendelsene den 25.9. hadde på en måte satt et skille mellom de som ønsket å føre samarbeidet med tyskerne meget langt, og de som ønsket å markere motstand. Likevel var det ikke så enkelt. Tyskerne og NS lot stort sett fagbevegelsen være i fred, og lot derfor LO fortsette uten særlige inngrep. Lederen for 85-mannsgruppa, Jens Tangen, overtok som LO-formann etter Elias Volan og med seg i sekretariatet hadde han stort sett bare NKPere. Den virkelig avgjørende konfrontasjonen mellom fagbevegelsen og nazistyret skulle ikke komme før i september 1941. Da valgte tyskerne, som svar på de spontane "melkestreikene", å innføre unntakstilstand og standrett. For å vise at de mente alvor ble Rolf Wickstrøm som var klubbformann på SKABO og Viggo Hansteen som var ansatt i LOs sekretariat, henrettet. Dette overgrepet fikk begeret til å renne over. Det var ikke lenger noen grunn for tillitsvalgte i fagbevegelsen å samarbeide med okkupantene. Nazistene hadde en gang for alle bevist at de var villige til å bruke samme metoder mot fagorganiserte i Norge som de hadde brukt mot arbeidernes organisasjoner i Tyskland. Deres neste trekk var derfor å gripe aktivt inn i fagbevegelsens styring, ved å erstatte ledelsen i LO med ledere de sjøl utnevnte. Odd Fossum be utnevnt til LO-leder, og Håkon Meyer ble utnevnt til formann i kommuneforbundet. Dermed hadde Meyer løpt linja helt ut, hans linje for å redde fagbevegelsen var spilt falitt. Meyer var sjøl blitt et redskap for nazifisering av LO. At Meyer allerede ett år etterpå blir avsatt fra formannsjobben og resten av krigen forsøker å ligge svært så lavt i terrenget er bare et av skjebnens mange ironiske trekk. Han hadde likevel ført samarbeidslinja så langt ut at han ble sett på som forræder i hele arbeiderklassen.

Hvorfor Meyer tok feil

Meyer vurderte krigen som en krig mellom imperialister, der hverken England eller Tyskland var noe bedre enn den andre. For Meyer betydde det at den norske arbeiderklassen ikke burde ta del i kampen mot den tyske okkupasjonen. Dette var en feilslutning. Å bare isolere klassekampen til ett land er i en slik situasjon like feil som å se på krigen bare ut fra nasjonale interesser. Klassekampen er internasjonal og den internasjonale arbeiderklassen, ikke minst den i Tyskland, ville blitt styrka av at Hitler-fascismen blei møtt av massiv motstand i Norge. Det betyr ikke at revolusjonære i Norge skulle kastet seg ut i et forsvar for kapitalismen i vest, men at de i denne situasjonen primært måtte sloss mot den tyske fascismen. Ikke for å verne nasjonens men arbeiderklassens interesser. Meyer hevda under rettsaken at regjeringa burde valgt samme løsning som danskene, for å unngå krigshandlinger og blodutgytelser. Det norske forsvaret ville likevel ikke være istand til å stoppe okkupasjonshæren. En ting har Meyer rett i, forsvaret i 1940 var ikke særlig egna til forsvar mot tysk invasjon. Likevel var den militære motstanden som ble gjort i aprildagene nok til at regjeringen kunne komme seg unna, slik at det ble mulig å avvise de tyske kravene. Meyers motvilje mot militær motstand gjaldt ikke bare felttoget i 1940, han var mot enhver form for væpna kamp mot okkupantene.

Meyers tredje argument er at hvis ikke han hadde tatt jobben med å samarbeide med okkupantene ville andre tatt den og dermed ødelagt fagbevegelsen. Det er riktig at Meyer og hans venner ivaretok det faglige apparatets interesser, uten deres deltakelse hadde tyskerne og NS raskere ødelagt apparatet og dets tillit på grunnplanet. Meyer mente at apparatets interesser var de samme som arbeiderklassens interesser. Som god fagbyråkrat trodde han ikke at arbeiderklassen kunne ha interesser som gikk på tvers av det faglige apparatet. Selv om Meyer i mange sammenhenger framsto som tilhørende venstresida, er motivene og handlingene under krigen først og fremst uttrykk for at Meyer var reformist og tilhørte byråkratiet i arbeiderbevegelsen. Hans handlinger var ikke motivert utifra hva som var arbeiderklassens interesser, men hva som tjente apparatet. Meyer vurderte i motsetning til de øvrige delene av det norske sosialdemokrati, at veien til å sikre apparatets posisjon gikk gjennom klassesamarbeid med tysk og norsk fascisme. Den øvrige delen av bevegelsen mente at veien gikk gjennom samarbeid med borgerskapet i de allierte land. Men utifra troen på at Tyskland skulle vinne krigen og dermed representere den herskende klasse i all overskulig framtid, står Meyers resonnement like fast i en reformistisk tankegang som DNA-ledelsens gjør, i deres samarbeid med kapitalismen i England og USA.

Klassefront eller nasjonal front

Den tyske okkupasjonen av Norge kom overaskende på de fleste, også arbeiderbevegelsen. Det fantes ingen strategi for hvordan en slik situasjon skulle møtes. DNA-og LO-ledelsen valgte i situasjonen som oppsto, å følge det norske borgerskapet. NKP valgte fram til Tysklands angrep på Sovjet i 1941 å holde fred med okkupantene. Deres politikk var hverken styrt utifra klasse- eller norske interesser, men utifra Sovjets nasjonale interesser. Hverken DNA eller NKP ønsket å føre kampen mot okkupantene på et klassegrunnlag.

Etter det tyske angrepet på Sovjet endret NKP politikken 180 grader. Fra å betrakte krigen som en krig mellom ulike imperialistblokker forsøkte partiet nå å overgå resten av motstandsfronten i nasjonalisme. NKPs svar på den borgerlige hjemmefronten blir å være et aktivistisk alternativ til Milorg. Derfor er det ikke til å undres over at partiet sammen med DNA og de borgerlige partiene etter krigen deltok i samlingsregjeringen. Et regjeringssamarbeid som hadde som uttrykt målsetting å bekjempe klassekamp.

Landssviksaken mot Meyer

Meyer ble dømt til 10 års fengsel og tap av statsborgerlige rettigheter. Dette var en av de strengeste straffene som ble gitt overløperne fra arbeiderbevegelsen. Det kan være grunn til å kaste ett blikk på dommen om ikke annet for å se på hvordan det borgerlige rettsapparatet så på Meyers handlinger.

På tross av formildende omstendigheter ble det 10 års fengsel, mens folk som hadde tjent store penger på okkupasjonen gikk fri. At dommen mot Håkon Meyer ble så hard som den gjorde, skyldes ikke at Meyer var verre enn andre landsvikere. Han var ikke aktiv nazist, han var ikke angiver, han satte ikke andre folks liv i fare, han forsøkte tvertimot å hjelpe folk som var truet. Først og fremst skyldes straffen at Meyer framsto som en tenkende person som med overlegg handlet som han gjorde. At han i tillegg satte det som han selv så på som arbeiderbevegelsens interesser foran nasjonens kunne (og kan) borgerskapet ikke godta, verken i krig eller fred.

Litteratur: